Utvidelser

telchar planlegger utvidelser av byen.

Fem tårn skal plasseres i ring rundt, og kobles til det eksisterende store tårnet med enorme buer og bruer. Toppen av de fem tårnene reserveres til boliger, tre av dem skal stilles til disposisjon for tristan, varis og theodore. De to siste blir gjesteboliger for besøkende verdige.

“Wondrous Structure” koster 25 RP, det blir brukt neste sesong.

“Fortification” nivå tre koster 24 GB, det kjøpes inn uansvarlige mengder skrot, i følge alle som følger med.

Sunglade sine hester

tristan kjøper avlshester av sin svigerfar for å produsere krigshester med handelshuset sitt.

Vinter

Spekulasjon går i rikene rundt hva Edderkoppens arving <telchar> har planlagt.

Han reiste en vulkan helt uten ressurser forrige gang, denne gangen har han bestilt to statsbudsjetter med ting, uten at noen vet hva han har planlagt.

Vi er samlet, sent en dag i måneden i Proudglaive. Baronen har importert øl fra Avanil i vest, og invitert sine venner.

Selskapet er bedre en øllen, men det er tanken som teller, og vi har det ganske fint utover kvelden. I hvert fall fram til Sersjant Frederick Festbrems dukker opp, og forteller om en rufsete kvinne som hevder å ha en beskjed til baronen om hans familie, og som har nektet å forlate porten de siste dagene.

Hun blir geleidet inn i stuen av to vakter. Baronen ber de plassere henne ved peisen. Hun får mat og drikke. Hun er full av sår og frostskader, og har tydeligvis gått veldig langt.

Hun forteller at hun er tjenestepiken til Baronens mor. Moren holdes i husarrest av grev Diem i Moerel. Baronen blir fra seg, og gir bort bort penger og hus i Proudglaive i belønning til den tapre damen. Telchar forsøker å stille et spørsmål, men hun rømmer så snart hun ser ham.

Tristan, som fortsatt er delvis edru, ber baronen skrive en beskjed han kan sende. Beskjed utveksles, baronens mor er fanget, og ønsker å bli reddet. Hun avslutter beskjeden med sitt fulle navn, som nå ender i “Diem”.

Baronen er ikke imponert over at hans mor, en ukomfortabel nær bit av arverekkefølgen, nå er i hende på en fremmed makt, og ber om assistanse fra sine venner. Ingen av de er edru nok til å mene at noe annet er en god idé.

Dagen etter drar vi i retning Spiderfell, hvor vi føler at det er best å plassere tjenestepiken Frederika. Hun er viljesterk, har nå plutselig fått hus og oenger, og tur til Spiderfell er veldig langt fra ønskelisten. Tristan lover bort enda mer for å få henne med.

Frederika insisterer på å reise i vogn, hun har gått gjennom flere provinser i over en måned for å informere grev Isilviere i Fairfield, og en drøy uke til fordi han nå er baron i Proudglaive, som hun hadde passert tidligere. Baronen reiser også i vognen, og har med seg en diskrét livgarde på 40 vakter.

Vel framme i Redet (som tårnbyen heter) i Spiderfell, har baronen blitt godt oppdatert av den snakkesalige damen, hvis interesser og kunnskap stort sett begrenser seg til det en kammerpike skal kunne.

Mias meny

telchar og mia fortsetter å finne ut av hva Telchar nå trenger å spise.

Mia har blandet en sunn, dvergisk lapskaus av kjøtt, bein innvoller, sopp, grønnsaker, urter, krydder, litt tungmetaller, noen bergarter, og litt av krukken med “krydder” fra Tharkaldypet.

Noe av det er riktig. Telchar føler seg mettet på riktig måte for første gang på lenge, selv om noe av den maten definitivt ikke skal være med neste gang.

Reise til Diemed

Telchar insisterer på at baronen tar alt via Diemeds diplomat i tårnet, men baronen sa at moren hans hadde insistert på å redde henne, men ikke å starte en krig, så han ser det som et bedre alternativ å innta byen Moere med hundre riddere.

En forhandlingsrunde senere er vi på vei gjennom skogen, alle forkledt som jegere og telchar som erik-druide fordi han trenger en kutte og maske. Med oss som jegere er også fire av grevens livgarde, to soldater og to paladiner.

Vi har lagt fra oss alt utstyr som identifiserer oss som noe annet enn jegere, men telchar og theodore har fortsatt med seg styrkebeltene sine.

Vi drar vestover gjennom skogen mot Diemed, i retning av byen Moere. Det er et stort slettelandskap, med store, solide veier. Det er godt organiserte vaktstyrker som patruljerer dem, og vi blir stoppet ganske ofte.

Vi sover på fellesrom i vertshus på veien. Tristan forsøker å livnære seg som skald, og Telchar må stort sett holde hestene med selskap i stallen.

De siste dagene går vi i kø med tusenvis av reisende, bønder, jegere og annen varetransport mot den enorme byen. Byen er delt i distrikter, med streng kontroll mellom. Vi kommer oss inn i nedre by, hvor vi finner et billig sted å sove mens vi ser oss om.

Vaktene til baronen plasseres her, de skal holde seg oppdatert på hva som skjer. Tre personer kan snike seg inn i en annen bydel, mens syv blir litt mye.

Worst. Rescue. Ever.

Huset hvor baronens mor holdes er i adelsdistriktet i øvre by. For å komme inn, trenger vi papirer på hvem vi er, og hvor vi har lov til å gå.

Etter litt speiding rundt en av tjenesteportene, finner vi tre personer som passer sånn nogenlunde på vei ut. Vi ser de hente varer, og på vei tilbake drar vi dem inn i et smug, tar varene og papirene deres, og passer på at de ikke kommer seg løs på en stund.

Papirene nevner navn, alder, kjønn, hår og øyenfarge, hvem som har autorisert det, og hvor de har lov til å passere.

Forkledt som de tre skal vi inn i adelsdistriktet. Det er en dobbel indre bymur, så den inngangen vi har sett oss ut er en nedre port, en bratt vei opp, og en øvre port.

tristan forsøker å velsigne oss før vi går mot porten, men mumler noe om at han og Haelyn ikke er enige, de har noe de ikke har diskutert ferdig.

Vi kommer inn den nedre porten uten problemer. Vakten sjekker papirer for alle, og ser over utseende på Tristan, som går først.

I den øvre porten ser alt ut til å gå bra til å begynne med, men i det telchar går sist inn, kjenner han et skarpt stikk i ryggen. Vakten har åpenbart sett at noe er galt, og var autorisert til å ta seg av inntrengere på stedet. I stedet for pent å legge seg død med et kortsverd i ryggen, setter Telchar forsiktig fra seg varene, og løper rundt vakten for å stenge porten. Vi denger den ene vakten med den andre, og drar vaktene inn i vaktrommet, hvor de bindes og knebles.

Telchar synger lavt, og et stille bilde av den ene vakten dukker opp der han sto, slik at ting ser mer normalt ut dersom noen skulle stå forbi, hvertfall en stund framover.

Vi plukker opp varene igjen, “vakten” nikker til oss der vi forlater øvre port, og går inn i distriktet mot stedet vi har fått beskrevet.

Det er en stor eiendom. En fire-fem meter høy hvit mur går rundt området, vi ser en bevoktet tjenerinngang, hvor vi vet det er lager og tre hus for tjenere hvor det står en profesjonell vaktsoldat.

Etter å ha forsøkt å komme oss inn som varetransport, finner vi oss selv utenfor på gaten. Vi er nå uten varer, vakten ser utålmodig på oss, og det er folk rundt oss i gatene, og en vaktpatrulje er ikke så langt unna.

Vi går rundt i området til mørket faller på, slik at vi kan forsøke på nytt.

Telchar nynner lavt mens han går langs muren, og stopper på et sted. Han sier til Tristan at “Her, her er det ingen i umiddelbar nærhet på innsiden”. Tristan former en dør i den tykke steinveggen, åpner den, og vi går gjennom.

På innsiden er vi mellom hovedhuset og veggen. Vi lukker den nye døren, og er fornøyd med at den ikke er veldig synlig. Vi ser en patrulje komme i vår retning over eiendommen fra tjenerhusene, og sniker oss raskt rundt hushjørnet hvor vi går rett i ansiktet på en ny vakt.

Vakten brøler “alarm!”, og går løs på oss. Tristan drar fram en stilett som _definitivt_ ikke er på “Hellige Haelyns Kirke sin Offisielle Liste av Godkjent Isenkram”, og forsøker å filetere den stakkars vakten. Telchar og Theodore tar tak i vakten, og slenger ham over veggen mens vi hører løpende skritt i mørket rundt oss på begge sider av huset. Lys fra lykter kommer nærmere, og vi begynner å høre vaktklokker fra utsiden av eiendommen.

Telchar bryter opp nærmeste vindu, og slenger Tristan opp og inn. Telchar hopper etter, og stopper med nesen rett foran et uerstattelig te-sett i tidlig Diemed Imperial-stil. Han puster lettet ut, før baronen, sist gjennom vinduet, treffer ham i ryggen, og te-utstyr spruter singlende i alle retninger. Vi lukker vinduet, og lister oss raskt gjennom det stille huset, mot trappen til annen etasje.

På toppen av trappen hører vi noen. En person sier til en annen “De kommer, gjør deg klar”. Telchar nynner fram et bilde av en person som løper opp trappen og forbi vaktene, og videre opp neste trapp. En av vaktene løper etter, og vi tar oss av den andre. Vi etterlater ham på gulvet, og går inn i suiten til baronens mor.

Vi har sett mye skummelt så langt, men hennes blikk når vi kommer inn topper listen. Hun er ikledt en nattkjole og -lue, og holder på å kjapt å kle på seg uteklær. Hun har slengt en del eiendeler i en bag, og har fått på seg en bukse som hun har stappet nattkjolen ned i.

Vi flytter møbler foran døren inn, og åpner vinduet for å komme oss ned. Mens alle tre sier i kor “hadde ikke du med deg tau?”, har baronens mor bundet sammen sengetepper og gardinsnorer. Vinduet er mot midten av eiendommen, så Telchar nynner fram enda et bilde. Et bilde av baronens mor ikledt nattkjole og krigsøks løper fra hovedhuset mot den lille skoglunden ved båthuset og den lille sjøen på midten av eiendommen. Når alles oppmerksomhet er rettet den veien, klatrer vi ned, og rundt bak huset den veien vi kom.

“Det var noen ting til vi kunne hatt bruk for”, sier baronens mor, “En signettring og papirer på Diemeds slekter er i kontoret på andre siden av eiendommen, men det kan vi nok gi opp. La oss dra. Nå!” Tristan er uenig, ber om mer detaljer og en avledningsmanøver, og forsvinner i mørket.

Telchar, baronen, og moren lister seg mot døren Tristan lagde i muren. Rundt hjørnet er den oppdaget av fire vaktsoldater og en sersjant. Telchar synger en vuggesang, to av de sovner der de står, og sersjanten trekker sverd. Tristan fikk sin avledningsmanøver.

Dette er den hardeste trefningen så langt. Baronen slår veldig godt fra seg, men når han og sersjanten har hakket på hverandre en stund, godt hjulpet av de andre vaktsoldatene og Telchar, går baronen ned for telling. Telchar sier oppgitt “der går silkehanskene av”, og strekker ut klørne sine. Vaktens rustning og utstyr flyr til alle kanter, og sersjanten ser seg slått, og gjør en rask tilbaketrekning.

Telchar utfører rask førstehjelp på theodore, legger han over skulderen, og går ut døren i porten sammen med moren.

Tristan

Tristan sniker seg gjennom eiendommen, der vaktene løper rundt og ser etter en gammel dame med krigsøks. Alle har sett henne, ingen finner henne.

Tristan finner kontoret, etter litt forsiktig navigering rundt på eiendommen. Signettringen tas med, boksen den er i legges igjen. Papirene pakkes inn i en tett beholder. Tristan gjemmer seg i badehuset, og må svømme litt for ikke å bli oppdaget.

Når morgenen kommer går han ut med andre tjenestefolk, og møter soldatene i ytre by.

Ryktene går. Det har skjedd ting i adelsdistriktet. Noen har sneket seg inn. Noen har angrepet vakter. Noen har brutt seg inn i et adelshus. Noen har stjålet en park.

Telchar og den morske damen

Telchar med følge unngår vaktpatruljene som løper rundt i gatene. Portene er stengt, det er langt flere vakter der, og lysene er i ferd med å komme på i eiendommene rundt oss. Flere vakter dukker opp ved hver eiendom.

Vi gjemmer oss i den store parken i midten av adelsdistriktet. Telchar er desperat. Det er nå mye liv i distriktet, midt på natten. Store vaktstyrker løper rundt, og grupper av folk med fakler kan ses i utkanten av parken, flere steder.

Baronens mor er morsk.

Telchar tenker at “Her burde Varis ha vært med”, men husker at alle Varis’ avledningsmanøver er orange og eksplosive. Han må gjøre noe. Han har en forbindelse til Varis han lovte seg aldri å bruke, men dette er en nødsituasjon, og det er veldig liten tid igjen før de blir oppdaget, og en stor risiko for baroniet er nær.

To scenarier formes. Han kan enten lage et lite hull i bymurene, og han kan huske Varis snakket varmt om portalene som fraktet folk fra ett sted til et annet.

Den mest diskréte løsningen er den beste. Telchar lager en sirkel i gresset rundt den oppkuttede og livløse baronen og moren hans, går inn i sirkelen, og vekker til live sin forbindelse til Varis. “Varis, ta oss hjem”, sier han. Stjernene faller, og jorden blir mørk.

De befinner seg i Spiderfell, på sletten nedenfor tårnet. Rundt dem er det en stor plass med prydbusker, et badehus, et gazebo, og fire alléer med trær som ikke var her for kort tid siden.

En håndfull folk ble også med, de ser ganske forskremte ut. Telchar, derimot, sier lettet “Endelig!”, og river av seg forkledingen sin. Han ser ut over parken, og tenker at den ikke bør ses av _noen_ i dagslys og trekker på kraften i Spiderfell. Han gestikulerer rundt seg, og parken, med trær og bygg synker ned i bakken.

Telchar plukker omtenksomt opp baronen, rekker ut en arm, sier “Lady Isilviere, skal vi?”. Hun ser veldig skeptisk på den nå avmaskerte Forest Lord, og de går mot tårnet der Mia møter dem og tar seg av Baronen. Baronen og moren hans plasseres i baronens gjestebolig i Redet.

Telchar og Mia drar, med bange anelser, til Varis sitt akademi. De er ikke sikre på hva som vil møte dem.

Tristan

Når Tristan kommer tilbake vershuset sender han soldatene tilbake til Spiderfell med beskjed om at han kommer snart med gjenstandene Isilviere ønsket.

Han sender med en tegning av det åpne såret i byen og nevner at han har en opprydningsjobb her først.

Deretter bruker han noen uker på å overbevise befolkningen om at det må ha vært Medoere som gjorde dette ettersom det helt klart kun kan ha vært en guddommelig kraft som utførte det groteske mirakelet.

Et lite eventyr

Telchar forteller, rundt peisen en aften, noen uker senere:

Romeo og Juliet (ikke deres egentlige navn) har møtt hverandre i skjul av mørket. De er i parken, i det store lysthuset ved dammen.

Juliet, som absolutt ikke er født i går, har overtalt to av pappas vakter til å følge diskrét med, og de er rett på utsiden av parken, klare til å gjenopprette ro og orden dersom hun roper på dem.

Romeo, derimot, er veldig nervøs. Han har sneket seg ut av huset, helt uten lov, for å møte en ung dame han ble introdusert for på pappas kontor uten at han helt vet hvorfor. Hun hadde, litt rødmende, foreslått at de skulle møtes her, neste kveld for å snakke sammen.

Juliet har ofte brukt tid på pappas kontor. I pappas papirer sist uke fant hun en ekteskapskontrakt. Hun skulle gifte seg med sønnen til pappas største rival, for å skape fred mellom familiene. Oppgitt bestemte hun seg for å undersøke på egen hånd for å gjøre opp sin egen mening.

Vaktklokker ringer i det fjerne. Sikkert et innbrudd, en forbudt duell, eller noen stakkars plebs som ikke har forlatt adelsdistriktet før solnedgang.

Romeo, derimot, er så nervøs for å si eller gjøre noe galt at han stammer uansett hva hun sier til ham. Han klarer nesten et helt komplement, før han får sagt noe i nærheten av “mumle fumle et kyss?”, og rødmer veldig.

Juliet ser på Romeo, som er ett helt år og tydeligvis en halv livstid yngre enn henne. Hun himler med øynene i mørket, men han er ganske søt, og blir nok voksen en dag. Et kyss er en god og spennende avslutning på en kveld i parken, men nå begynner det å skje ting i distriktet. Folk og fakler synes i gatene, og hun tror hun hører noen som løper i buskene.

Stjernene faller, og det blir mørkt og stille, og de skvetter til begge to. I det øyeblikket trekker hun Romeo til seg, og gir ham et kyss. Når de ser rundt seg igjen er de på en slette, i månelyset, med et ufattelig stort tårn som skygger for stjernene. Rundt seg, langt unna, ser de den mørke skogen.